Chaise Longue - historie, Mad Men og pur nytelse

I tredje sesong av Mad Men bestemmer Betty Draper seg for å pusse opp stua. Don Draper gjør gode penger, Betty kjeder seg og serien beveger seg for alvor bort fra 50-talls estetikken og mer mot tidlig 60-tall. Noe av det som får meg til å elske Mad Men er at karakterene aldri er forutsigbare. Selv ikke perfekte lille, vakre og velstelte Betty Draper, som i løpet av den tredje sesongen bare blir mer og mer pissed (for å si det på godt norsk). Samtidig som renoveringen av stua blir ferdig kuliminerer, det alltid like stillferdige, konfliktnivået i forholdet mellom Betty og Don.

Så hva gjør Betty? Hun plasserer et særdeles feminint møbel foran det interiørdesigneren hennes har omtalt som hjemmets hjerte og sjel: Peisen. Slate har gitt den rosa uhyrligheten av en Chaise Longue en Oscarstatuett for beste bi-rolle fordi den selvsagt aldri bare er et møbel. Den representerer opprør, sinne og er et klart signal om at Betty ikke lenger tar ansvar for hjemmets hjerte eller å fremstå som Dons perfekte konelille.

Desto mer man tenker igjennom Chaise Longuens historie desto bedre forstår man møbelets rolle som metafor i serien. Den lange stolen blir også kalt "fainting couch" fordi møbelet hadde sin storhetstid på 1800-tallet. En tid hvor kvinner besvimte titt og ofte på grunn av de stramme korsettene de bar. Kvinner ble også behandlet for hysteri i liggestolen - kvinnene lå der mens behandleren masserte dem til orgasme. To tilstander som handler om kvinneundertrykkelse og manglende frihet er altså knyttet til besvimelsesstolen.

Nå lider jeg verken av hysterilignende tilstander eller besvimelser, og jeg er heller ikke innesperret i et trangt ektenskapelig (tom-)rom. Men jeg liker komforten den innbyr til og sensualiteten møbelet tross alt har snev av. En liten Chaise Longue foran bokhylla, med godt leselys og et lite avlastningsbord til kaffekoppen på siden hadde vært intet mindre enn perfekt.

Foto: Randi Brookman