Et hvitt helvete

Hadde det ikke vært for at det tidsmessig nesten ikke er mulig kunne man mistenke at mange interiørbloggere er tidligere rosabloggere som har blitt nedlagt i sterkt klorbad. Sånn etter at de har blitt gift, smelt på tjukka eller fått en unge eller to (når det er sagt er kanskje antallet tenåringsmødre i rosabloggsegmentet høyere enn blant medianbefolkningen? Hva vet jeg?).

Interiørbloggere flest påfører nemlig omgivelsene sine like mange lag hvit maling som rosabloggerne påfører selvbruningskrem og hårspray. Og de er like ivrige på å å fortelle om hvor mye de eeeeelsker [sic] hvite vegger, tak, gulv og møbler som rosabloggerne er til å fortelle om hvor mye de øøøøønsker [sic] seg nok en kjole fra Nelly.com.

Når man studerer noen av kreasjonene antibloggeren trekker frem i sin særdeles treffende og morsomme spalte "Shabby fredag" kan man virkelig undres på om all hvitmalingen har gitt varige løsemiddelskader. De aller fleste interiørbloggere ønsker seg tilsynelatende et hjem som domineres av det hvite og rene (kun ispedd forsiktige anslag av lysegrått, brunt eller dristig svart (som nå om dagen kommer susende inn i de interiørbebloggede hjem som en kule i form av stoler, lysestaker og puter).

På grunn av all denne hvitmalingen av levd liv - som jeg ikke kjenner meg igjen i - er det på tide å gi den en kvasisosiologisk og semiantropologisk analyse.

På tide med bilder (her hentet fra Cherry Blossoms blogg, men jeg har sett denne leiligheten flere steder):

 

Foto: Stadshem

Studerer du bildene av denne ettromsen vil du raskt se at dette ikke er et hjem for hvem som helst. Det er det som er selve idéen bak den helhvite trenden. Slike hjem er nemlig uoppnåelige for de aller, aller fleste av oss. De er eksklusive.

Ikke nødvendigvis fordi den hvite transformasjonsprosessen koster så mye mer enn uhorvelig mange liter med hvitmaling og den tidligere nevnte faren for løsemiddelskader. Men fordi å leve i slike hjem krever en svært romslig økonomi. Skal alt være så hvitt, og attpåtil så skinnende, må du ha et fetisjistisk forhold til vaskemidler, skureklut, vaskemaskin og støvsuger.

Så enten må man ha en forsørger som gjør at man kan være hjemme å vaske hele dagen. Eller så må man ha råd til å betale noen for å gjøre det samme. Det siste alternativet er selvsagt at man ikke bruker hjemmet sitt til noe annet enn å vaske det - aldri ha venner på besøk, definitivt ikke bo sammen med barn, husdyr eller noen kjæreste. Litt av et liv med andre ord - men det er kanskje en trøst at du i hvert fall har et hjem du kan blogge om og få mange koselige-klemme-kommentarer på.

Det er noe gjennomført umenneskelig over det. Her er det ingen som snubler rundt med kaffekoppen en trøtt morgen eller som spiser pasta med tomatsaus i sofaen. Ingen tramper gjennom stua med skoene på fordi man bare må på do etter en altfor lang busstur hjem fra jobb. Du har full kontroll på alle livets ulike bestanddeler når du lever sånn, og kanskje det er en av grunnene til at det ikke er rom for noen andre valører enn noen små, frekke innslag av grått og svart.

Det helhvite hjemmet forteller derfor en god del om deg. At du er en renslig person med mye penger. Enhver slabbedask (dvs. sånne som meg) kan ikke bo sånn. Derigjennom skriver denne type interiører seg også inn i de klassiske idealene om skjønnhet: Det uoppnåelige! Enten dette dreier seg om hvit hud i Syd Asia eller kombinasjonen tynne lår, flat mage og gigantiske pupper. Det som defineres som vakkert kan ikke være tilgjengelig for hvem som helst. 

Det er min teori om det helhvite hjemmet og kanskje en forklaring på hvorfor noen ønsker å bo i det som for meg fremstår som innsiden av et kjøleskap (dvs. andre kjøleskap enn mitt som stadig har ulike valører av chilisaus, smørklatter på avveie eller det der ubestemmelige organiske materialet som stadig vekk lever sitt eget liv der nederst i grønnsaksskuffen).

Foto: Home-designing