onsdag 7. september 2011

Paul Smiths fantastiske kontor

Når man egentlig skulle vært til sengs for lengst dukke det alltid opp de mest fantastiske ting på tv. Det skjer aldri tidlig på kvelden. Det må nok tilskrives verdens mest grunnleggende ondskap som handler om at du aldri, aldri skal få nok søvn.

Men jeg skal ikke skrive om søvnmangel, tv-kanalenes elendige programskjemaer eller manglende selvkontroll. Jeg skal snakke om Paul Smiths kontorinnredning. Han dukket nemlig opp i et portrettprogram på svensk tv sent en kveld her forleden og jeg likte det jeg så veldig godt.

Foto: The Guardian
Kanskje ikke overraskende liker jeg den enorme mengden bøker som omgir det kreative teamet til Paul Smith. Dessuten den relativt eksentriske blandingen av "dekor" i form av sykkel, miniatyrer, assortert kunst, globuser og en enorm mengde bisart leketøy. Det er litt smårotete og lite strømlinjeformet på alle vis. Sånt ligger mitt hjerte nært. Heldigvis for Paul Smith tjener han antageligvis nok til å slippe tørke støv selv. Som en innehaver av en langt mindre leketøysamling vet jeg at det er et sant helvete å tørke støv av alle de bittesmå detaljene og krokene på den slags.

Foto: Ounodesign
Foto: Dezeen
Det er en morsom historie bak alle disse underlige lekene. De sendes nemlig til designeren fra fans over hele verden. Paul Smith blogger av og til med barnlig glede om disse skattene han mottar.

Jeg liker dessuten at mannen ser ut til å foretrekke flat struktur. Han har riktignok sin egen pult, som du ser i bakgrunnen på bildet under. Men designteamet hans sitter rundt det store bordet i samme rom som ham:

Foto: nicolemariella

tirsdag 6. september 2011

Flere dekadente drømmer - bartraller og low ball glass

I mitt ideelle liv vil jeg - etter å ha tilbragt en smålat formiddag i chaise longue'n min med en god bok - servere coctails til folk jeg liker ved hjelp av bartrallen min:

Foto: Apartment Therapy



Jeg liker den klassiske utgaven over her - selv om glass hyller nok kan by på flere støv- og vaskeutfordringer enn jeg er kvinne for. Dessuten koster en slik opp i mot 3 000 kroner, noe jeg syns blir vel mye for et ikke akkurat veldig nødvendig eller praktisk møbel. Så da kan en kanskje heller gå for en veldig billig variant (225 blanke norske kroner) fra Ikea:

Foto: Ikea



Blir denne fyllt med fine flasker og glass kan nok den være et godt alternativ den også - selv om den ikke er like blank og skinnende.

En annen barløsning er Verner Pantons Bar Boy som også er veldig fristende, selv om jeg ikke kan komme rullende inn med den:

Foto: Verpan




Fordelen med Bar Boy er selvsagt at den er diskret og holder flasker og glass støvfrie.

Når en slik minibarløsning er på plass må jeg investere i coctail glass med klasse: Nemlig såkalte "Low ball" glass som er perfekte til å drikke whisky av (og ja - det er den samme typen glass Don Draper drikker av dagen lang på kontoret):

Foto: Etsy


Slike glass finner man ganske ofte på både Etsy og på Ebay for en relativt rimelig penge. Og ingenting lukter "coctail hour" mer enn slike.

mandag 5. september 2011

Compact Living - Om å bo mindre enn egentlig mulig

Å leve på begrenset plass er noe som tilhører bylivet til. Når jeg innimellom har gleden av å se hvordan folk bor i mer grisgrendte strøk blir jeg alltid sjokkert over hvor utrolig stor plass de har de menneskene som lever livet sitt langs E18. Jeg må selvsagt sette meg på en høy moraliserende hest og fremheve hvor utrolig mye miljøvennlig det er å bo to personer og en middels hund på 54 kvadratmeter. Man bruker veldig mye mindre strøm i en liten byleilighet enn i en 150 kvm stor enebolig. Dessuten begrenses kjøpe- og kastekarusellen fordi det rett og slett ikke er plass til all verdens ræl når du bor på begrenset plass.

Selv om mine 54 boltrekvadrat ikke egentlig kvalifiserer til kompakt livs kategorien ønsker jeg meg noen flere kvadrat. Jeg bor jo enormt når jeg sammenligner med paret med spebarn som levde på 20 kvadrat (!) som jeg leste om forleden. I forhold til den jevne japaner lever jeg riktig så romslig (for ikke å snakke om med langt mer lydisolerende vegger rundt meg). Men likevel opplever jeg at jeg har vært nødt til å tenke på plassen når jeg har innredet hjemmet mitt.Og jeg har lest både Terence Conrans Small Spaces og The Very Small Home. Det er imidlertid ikke til å skyve under en stol at mange av de lekre løsningene man finner i disse bøkene er ting som koster omtrent like mye som å føye til 10-15 kvadratmeter til boligen din. Sånn som denne fine roterende saken som rommer både soverom, kjøkken og bad:

Foto: Inhabitat


Jeg vet ikke hva et slik elektronisk styrt roterende romfartseventyr koster, men mistenker at prisen lett overstiger ti kvadratmeter á 40 000 kroner på Grünerløkka. Og da blir det ganske lett å oppgradere kvadratmetrene og heller la miljøselvgodheten hvile seg litt.

Men så finnes det andre råd å få som handler om møblering og jeg må innrømme at jeg ikke bare lar meg overraske over at Dagbladet presenterer interiørstoff som de har hentet direkte fra en annen nettartikkel forfatter av et interiørmagasin, men også hvor lite funksjonelle disse rådene er. La meg ta dem for meg en for en:

1. Multifunksjonelle møbler
Dette er en klassiker - for hva er vel ikke bedre enn et stuebord med masse oppbevaringsplass eller sofa som kan fungere som seng? Bortsett fra at det selvsagt ikke virker i virkeligheten. Bare tanken på å flytte unna et mangfold av lysestaker (som enhver interiørblogger med respekt for seg selv må ha for kosens skyld), kopper og glass (for latskapens skyld) og bøker, aviser og magasiner (for atspredelsens og intellektets skyld) hver gang du skal ha tak i fotoutstyret du så genialt har lagret under stuebordet med lokk gjør meg matt. For ikke å snakke om senga som må ryddes og omkonstrueres i femten såkalt enkle og lettvinte trinn. Sånt fungerer ikke i praksis. Så da er faktisk alternativet å ha helt vanlig møbler og heller bruke tiden du ville brukt til å ommøblere stua til å rydde og kaste ting. Samt aldri ta en ny ting inn i huset uten at du kaster ut en annen. 

2. Rene linjer
Her snakker vi om å lure øyet til å tro at det er mer plass rundt møblene enn det egentlig er. Man advares mot "bløtkakesofaer". Nå syns jeg det finnes bedre - estetiske - grunner til å advare mot bløtkaker i noen som helst form bortsett fra de spiselige, enn å lure øyet. Så i stedet for at øyet egentlig lures handler det kanskje om at veldig stygge sofaer tar veldig stor plass i et rom uansett hvor stort det er. Rene linjer blir fort ekstremt kjedelig. Organiske former kan fungere akkurat like bra spør du meg - fordi du løser opp i følelsen av av å bo i en kasse og fordi avrundede hjørner gjør det lettere å manøvrere seg rundt møblene i det trange rommet ditt. 

3. Pass på størrelsen
Her advares vi trangbodde mot å skaffe oss for store møbler og ikke å plassere møbler på steder man beveger seg. Hvis man ikke forstår dette av seg selv er man antageligvis for dum til å klare å skaffe seg et sted å bo. Siden de fleste av oss er intelligente nok til å forstå dette helt av oss selv er det noen som ikke har gjort seg fortjent til å få betalt for disse rådene. 

4. Ton-i-ton
Nok et tips som bygger på synsbedrag. Bortsett fra at det er dritkjedelig med et interiør som svømmer i beige bidrar jo ikke dette rådet til at det blir lettere å bo lite og det er vel strengt tatt det vi småbodde først og fremst er ute etter. Ganske dårlig råd med andre ord. 

5. Vis frem bena
Egentlig kunne jeg bare sagt se forrige kommentar siden dette handler om akkurat det samme. Bortsett fra at dette er et virkelig dårlig råd. Har du lite plass kan veldig mye oppbevares under sofa, hengende hyller eller seng. Ergo - har du plass til å vise frem bena bor du egentlig ikke lite i det hele tatt. 

6. La det bli lys
Logisk råd og et man kan høre på. Lyse rom virker større og lettere å oppholde seg i enn mørke. Selv om noen av oss av og til trives riktig så godt i en halvmørk kokkong også. 

7. Rydd opp
Veldig bra råd. Faktisk så bra at det nok en gang er selvinnlysende og ergo ikke noe råd i det hele tatt. 

8. Less is more
Her oppfordres vi til å lage et fokuspunkt i rommet - som et stort bilde eller fondvegg. Seriøst! Har tanken slått deg at masse ting å se på både er interessant og drar fokus bort fra at du bor i en skoeske? Nok et råd som ikke fungerer. Merker at jeg begynner å bli skikkelig lei av disse rådene som ikke er råd nå. 

9. Tumleplass på gulvet
Jada masa! Jeg skal rydde mer. 

10. Lille speil på veggen der
Nok et synsbedragsråd. (Det går inflasjon i dem - fortell meg heller hvor jeg skal oppbevare sommerdyner om vinteren og vice versa - og nei - jeg har ikke tenkt til å oppbevare dem under lokket på stuebordet!). Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av speil andre steder enn på soverommet og på badet, så jeg vet ikke hvordan det egentlig fungerer. Bortsett fra at jeg antageligvis ville synes det så rart ut hvis jeg kom inn i en stue med speil på alle vegger fremfor bilder, plakater og annen dekor som bidro til å avspeile personligheten til menneskene som bor der. 

11. Lyse farger
Alle som i sexylubne perioder har prøvd å se skinnmagre ut vet at lyse farger forstørrer og mørke forminsker. Bor du i en liten leilighet vil jeg neppe råde deg til male alle veggene svarte (dvs - jeg tviler ikke på at det faktisk kunne fungert det også). Men jeg går ikke med på at man gjør alt feil hvis man ikke maler veggene sine magnoliahvite. Av og til kan det være veldig sjarmerende med leiligheter som omfavner sine mangler - i dette tilfellet manglende plass. 

12.Sett på plass
Her er rådet å gi møbelen rom rundt seg, noe som "vil skape illusjonen av et større rom hvor det er grenseløst med plass til møblene." Jeg mistenker at de som har skrevet denne artikkelen er ekstremt lettlurte, selv om overmøblering selvsagt aldri fungerer særlig bra. Men "grenseløst med plass" får du bare hvis du faktisk har det. 

13. Dropp gardinene
Dette er en variant av råd 6. Mer lys med andre ord. I likhet med meg ble kanskje artikkelforfatteren lei. Men hun hadde fått betalt for å gi 15 råd og da går det litt på tomgang på slutten. 

14. Størst først
Nå ombestemmer de seg litt her. Vi som bor smått kan faktisk ha store møbler - dvs. ett stort møbel - hvis vi kutter ut alle småmøblene rundt. Skikkelig kult. Et stort speil, en stor sofa, et bord med lokk hvor sommerdyna di ligger, alt ensfarget. Er ikke noen som kan bo sånn interiørdama! 

15. Koordiner farger
Puuh! Siste tips! Som nok en gang bare gjentar tidligere tips. Nok en gang skal vi lure øynene og det har jeg forhåpentligvis sagt nok om allerede. Her oppfordres også trangbodde til å fargekoordinere bokhylla - en organiseringsform jeg for lengst har forkastet i et tidligere blogginnlegg.

Avslutningsvis tror jeg ikke det er feil å konkludere med at estetikk stort sett veier tyngre enn funksjon når interiørfolk tar for seg trangboddhet. Mens sannheten stort sett er at de fleste av oss faktisk må la funksjon gå foran drømmen om åpne, lyse rom med en visjon av uendelig boltreplass. Det burde de skjerpe seg på.

tirsdag 30. august 2011

Farvel til et kontor

Jeg har bare en enslig arbeidsdag igjen på det stedet jeg har jobbet i 11 år. Arbeidsstedet har endret både navn og beliggenhet i løpet av alle disse årene, og jeg har jobbet med masse forskjellig, men det er likevel et visst vedmod over det.

Så hva passer vel bedre enn en liten sniktitt på pulten min? Sånn at jeg kan begynne å bevisføre hvor uorganisert jeg egentlig er?

Sånn har altså jeg tilbragt dagene. Trygt plassert bak en liten skillevegg, med bilder og små notater (og en haug med passord) hengende foran meg. Siden det er eid i dag passer det godt at koranen ligger og troner i forkant, selv om det må innrømmes at jeg aldri har fått lest den fra begynnelse til slutt. Bildene og lappene, med henholdsvis "Det dunkelt sagda är det dunkelt tänkta" og " The social ideal tells women to be hungry, mangeable, childlike, not demanding space" på, kommer til å følge med meg på det nye kontoret mitt. Det samme med den rosa Nikereklamen  som forteller meg "no more miss nice guy" og bildet av verden fineste strand i Thailand. For ikke å snakke om bildene av verdens fineste datter. Den sjeggete mannen fra Leger uten grenser (som forøvrig alle oppfordres til å donere penger til) og den stygge kalenderen fra et trykkeri tror jeg blir hengende pent igjen sammen med alle passordene.

Et par av de viktigste tingene jeg har på plassen min er disse:


Peanøtter til når jeg blir sulten. Håndkrem -som jeg er avhenig av. Keep Cup - som holder kaffen min varmere enn et vanlig krus og som dessuten er deilig å drikke av. En sånn kopp hadde jeg ønsket meg lenge inntil jeg fant den hos Hunting Lodge i Oslo - og jeg har stadige planer om å anskaffe noen flere. 

Jeg er spent på hvordan det nye kontoret mitt kommer til å se ut. Det er visstnok stort og jeg kommer til å sitte der mutters alene. Noe jeg tror jeg blir rart etter å ha sittet i landskap i fem år. Men torsdag skal jeg være på plass og da blir det blanke ark og nye kulepenner til (og forhåpentlivis en pc med mer krutt enn den som står igjen etter meg).

søndag 28. august 2011

Kjente menneskers chaise longuer

Jeg fortsetter litt med disse "lange stolene". Mange kjente mennesker har latt seg avbilde i en slik og kanskje den mest kjente av dem alle var levemannen Oscar Wilde:

Hans utgave er dekadent utsmykket med pels og persiske tepper, og ser ut som om den er skapt for svevende tanker og usømmelige tanker.

Sigmund Freuds terapibenk er også dekorert med persiske tepper og er så fin at jeg innbilder meg at det å ligge på den måtte ha hatt en positiv innvirkning på pasientene:


Den aller vakreste er likevel den som Coco Chanel lot seg avbilde i:


Denne finnes det en morsom historie bak. Både fordi den er et redesignet badekar fra 1700-tallet en gang og fordi den var forsvunnet fra leiligheten hennes inntil Karl Lagerfeldt fant den igjen på en auksjon i Monte Carlo på 80-tallet. Jeg mistenker at den siste delen er litt løgn, tviler på at Chanels sjefsdesigner har tid til å løpe rundt på auksjoner. Men fin er den:


Foto: designmuseblog

lørdag 27. august 2011

Chaise Longue - historie, Mad Men og pur nytelse

I tredje sesong av Mad Men bestemmer Betty Draper seg for å pusse opp stua. Don Draper gjør gode penger, Betty kjeder seg og serien beveger seg for alvor bort fra 50-talls estetikken og mer mot tidlig 60-tall. Noe av det som får meg til å elske Mad Men er at karakterene aldri er forutsigbare. Selv ikke perfekte lille, vakre og velstelte Betty Draper, som i løpet av den tredje sesongen bare blir mer og mer pissed (for å si det på godt norsk). Samtidig som renoveringen av stua blir ferdig kuliminerer, det alltid like stillferdige, konfliktnivået i forholdet mellom Betty og Don.

Så hva gjør Betty? Hun plasserer et særdeles feminint møbel foran det interiørdesigneren hennes har omtalt som hjemmets hjerte og sjel: Peisen. Slate har gitt den rosa uhyrligheten av en Chaise Longue en Oscarstatuett for beste bi-rolle fordi den selvsagt aldri bare er et møbel. Den representerer opprør, sinne og er et klart signal om at Betty ikke lenger tar ansvar for hjemmets hjerte eller å fremstå som Dons perfekte konelille.


Desto mer man tenker igjennom Chaise Longuens historie desto bedre forstår man møbelets rolle som metafor i serien. Den lange stolen blir også kalt "fainting couch" fordi møbelet hadde sin storhetstid på 1800-tallet. En tid hvor kvinner besvimte titt og ofte på grunn av de stramme korsettene de bar. Kvinner ble også behandlet for hysteri i liggestolen - kvinnene lå der mens behandleren masserte dem til orgasme. To tilstander som handler om kvinneundertrykkelse og manglende frihet er altså knyttet til besvimelsesstolen.

Nå lider jeg verken av hysterilignende tilstander eller besvimelser, og jeg er heller ikke innesperret i et trangt ektenskapelig (tom-)rom. Men jeg liker komforten den innbyr til og sensualiteten møbelet tross alt har snev av. En liten Chaise Longue foran bokhylla, med godt leselys og et lite avlastningsbord til kaffekoppen på siden hadde vært intet mindre enn perfekt.

Foto: Randi Brookman

Når man har en ny blogg...

er det noen ting å gjøre. Lenge siden jeg har gjort noe sånt sist, men registrere bloggen på Bloggurat har jeg valgt å gjøre. Vurderer å registrere meg hos NIB også, selv om jeg kanskje er litt skeptisk. Er det andre steder man bør registrere seg på?

torsdag 25. august 2011

Følelsen av Furu

Siden jeg levde både på 70- og 80-tallet har jeg levd omgitt av furu. Mye furu. Vi hadde ubehandlet furupanel på veggene og nærmest alt av møbler var laget i den trauste tresorten. Foreldrene mine drømte til og med om furugulv sånn for å forsterke følelsen av å leve inni i trekasse.

Det har blitt spådd en ny tid for furu. Noe som ut i fra miljøhensyn ikke hadde vært så dumt. Med tanke på hvor mørkt furupanelet og møblene stort sett ble før de ble byttet ut på slutten av åttitallet, for ikke å snakke om hvor lett det ble skader i treverket, får vi håpe at furuas gjennkomst bærer preg av nyere teknologi.

Kanskje er furuas oppstandelse fra de døde allerede her. Da jeg så dette portugisiske interiøret hos Desire to inspire i dag kjente jeg meg forunderlig igjen i min barndom omgivelser:

 
Alle foto: Desire to inspire
Om jeg ville levd sånn? Neppe. Kanskje er det sånn med interiørtrender som med klestrender: At hvis du brukte det forrige gang det var moderne er du antageligvis for gammel for å bruke det neste gang det blir trendy? Men ganske hyggelig å se igjen likevel.

onsdag 24. august 2011

Et hvitt helvete

Hadde det ikke vært for at det tidsmessig nesten ikke er mulig kunne man mistenke at mange interiørbloggere er tidligere rosabloggere som har blitt nedlagt i sterkt klorbad. Sånn etter at de har blitt gift, smelt på tjukka eller fått en unge eller to (når det er sagt er kanskje antallet tenåringsmødre i rosabloggsegmentet høyere enn blant medianbefolkningen? Hva vet jeg?).

Interiørbloggere flest påfører nemlig omgivelsene sine like mange lag hvit maling som rosabloggerne påfører selvbruningskrem og hårspray. Og de er like ivrige på å å fortelle om hvor mye de eeeeelsker [sic] hvite vegger, tak, gulv og møbler som rosabloggerne er til å fortelle om hvor mye de øøøøønsker [sic] seg nok en kjole fra Nelly.com.

Når man studerer noen av kreasjonene antibloggeren trekker frem i sin særdeles treffende og morsomme spalte "Shabby fredag" kan man virkelig undres på om all hvitmalingen har gitt varige løsemiddelskader. De aller fleste interiørbloggere ønsker seg tilsynelatende et hjem som domineres av det hvite og rene (kun ispedd forsiktige anslag av lysegrått, brunt eller dristig svart (som nå om dagen kommer susende inn i de interiørbebloggede hjem som en kule i form av stoler, lysestaker og puter).

På grunn av all denne hvitmalingen av levd liv - som jeg ikke kjenner meg igjen i - er det på tide å gi den en kvasisosiologisk og semiantropologisk analyse.

På tide med bilder (her hentet fra Cherry Blossoms blogg, men jeg har sett denne leiligheten flere steder):

 
Foto: Stadshem





Studerer du bildene av denne ettromsen vil du raskt se at dette ikke er et hjem for hvem som helst. Det er det som er selve idéen bak den helhvite trenden. Slike hjem er nemlig uoppnåelige for de aller, aller fleste av oss. De er eksklusive.

Ikke nødvendigvis fordi den hvite transformasjonsprosessen koster så mye mer enn uhorvelig mange liter med hvitmaling og den tidligere nevnte faren for løsemiddelskader. Men fordi å leve i slike hjem krever en svært romslig økonomi. Skal alt være så hvitt, og attpåtil så skinnende, må du ha et fetisjistisk forhold til vaskemidler, skureklut, vaskemaskin og støvsuger.

Så enten må man ha en forsørger som gjør at man kan være hjemme å vaske hele dagen. Eller så må man ha råd til å betale noen for å gjøre det samme. Det siste alternativet er selvsagt at man ikke bruker hjemmet sitt til noe annet enn å vaske det - aldri ha venner på besøk, definitivt ikke bo sammen med barn, husdyr eller noen kjæreste. Litt av et liv med andre ord - men det er kanskje en trøst at du i hvert fall har et hjem du kan blogge om og få mange koselige-klemme-kommentarer på.

Det er noe gjennomført umenneskelig over det. Her er det ingen som snubler rundt med kaffekoppen en trøtt morgen eller som spiser pasta med tomatsaus i sofaen. Ingen tramper gjennom stua med skoene på fordi man bare må på do etter en altfor lang busstur hjem fra jobb. Du har full kontroll på alle livets ulike bestanddeler når du lever sånn, og kanskje det er en av grunnene til at det ikke er rom for noen andre valører enn noen små, frekke innslag av grått og svart.

Det helhvite hjemmet forteller derfor en god del om deg. At du er en renslig person med mye penger. Enhver slabbedask (dvs. sånne som meg) kan ikke bo sånn. Derigjennom skriver denne type interiører seg også inn i de klassiske idealene om skjønnhet: Det uoppnåelige! Enten dette dreier seg om hvit hud i Syd Asia eller kombinasjonen tynne lår, flat mage og gigantiske pupper. Det som defineres som vakkert kan ikke være tilgjengelig for hvem som helst. 

Det er min teori om det helhvite hjemmet og kanskje en forklaring på hvorfor noen ønsker å bo i det som for meg fremstår som innsiden av et kjøleskap (dvs. andre kjøleskap enn mitt som stadig har ulike valører av chilisaus, smørklatter på avveie eller det der ubestemmelige organiske materialet som stadig vekk lever sitt eget liv der nederst i grønnsaksskuffen).

Foto: Home-designing

tirsdag 23. august 2011

Finstygge lysestaker

Jeg ønsker meg en Artecnica wonderland lysestake. De ser egentlig ut som om de skal tippe over hele tiden. Bra liming med andre ord. Tror det er kaninen som er favoritten, men siden de er svindyre er det antageligvis ikke noe jeg trenger å tenke så mye mer på.



mandag 22. august 2011

Organisering av bokhyller

Jeg skrev om hvordan jeg hadde organisert bokhyllene mine for noen dager siden. Noe som fikk meg til å lure på hvordan andre folk organiserer boksamlingene sine.

Skal jeg være på mitt slemmeste ble jeg kanskje ikke så overrasket over at jeg ikke kunne finne noen norske interiørbloggere som hadde skrevet utfyllende om temaet. Kakebokser og ulike nyanser av hvitmaling ser ut til å fange mer i den sfæren der. Bokbloggeren "Bokdama" har derimot både perfekte hyller og system ser det ut til.

Hos Apartment Therapy har de flere "stylingtips" for bokhylla di, en post som viser hvor galt det kan gå når estetikken veier mer enn funksjonaliteten. Bildet under illustrerer den mest idiotiske formen for bokhylleorgansiering som overhode er mulig - nemlig den monokrome:

Foto: Apartment Therapy

Prinsippet går ut på at man enten binder inne alle bøkene sine i likt papir eller rett og slett vender dem med ryggen inn. Det siste er ikke tull en gang. Jeg har sett bilder av dette flere steder - både på andre blogger og i magasiner. Begynner man frivllig å legge bokbind på bøkene sine, og atpåtil lager ryggetiketter til dem, vel - da har man defintivt for mye tid. Mitt tips til slike vil enten være å gjøre en innsats for verdensfreden eller å si opp både nannyen og hushjelpa. Å vende ryggene innover er selvsagt mindre tidkrevende, men ingen seriøs leser kan leve med noe sånt. Sånn hvis du da ikke har et eller annet syndrom som får deg til å huske rekkefølgene på alle bøkene dine.

Det neste - og minst like idiotiske - forslaget til Apatment Therapy er å sortere bøkene dine etter farge:

Foto: Cloud9design



Jeg må innrømme at jeg syns at det å plassere bøkene sine sånn er en smule barnlig. Kanskje har jeg et hode som er litt for opptatt av system, kanskje har jeg et hode som ikke forstår estetiske bokhylleorganisasjonsmodeller overhode. Klassifisering etter farge slår meg som noe et lite barn kunne funnet på. Det finnes liksom ikke noen logisk beveggrunn bak - og det uroer meg en smule. Jeg har nok et visst snev av Sheldon Cooper i meg.

Men når jeg søker utover de estetiske metodene for organisering skjønner jeg at jeg ikke har så stor grunn til å være oppesen likevel. The Guardian kunne nemlig allerede i 2009 fortelle at: "Alphabetisation is the most banal approach to bookshelving going: who wants their living room to look like a lending library?" Og påpeker hvor tungvint det er hvis du kjøper en ny bok av Jane Austen og dermed må flytte på alle bøkene ned til bokstaven Å (hvis du er så uheldig å være norsk). Et problem jeg syns de overdriver fordi det strengt tatt bare er å la det være litt rom igjen etter hver bokstav.

Når den samme artikkelen forteller meg at det finnes mennesker som plasserer bøkene etter hvilke forfattere som ville likt hverandre i det virkelige liv eller hvorvidt karakterene i dem ville blitt forelsket i hverandre - da skjønner jeg at jeg har tapt.

For å rette opp inntrykket kan jeg gi dere muligheten til å titte igjennom kjente menneskers bokhyller - intet mindre enn et genialt konsept.

søndag 21. august 2011

I dag

Oslove

lørdag 20. august 2011

Bokhyllene mine

"Den som eier en hage og en boksamling mangler intet" i følge Cicero. I såfall mangler jeg ganske mye. Jeg har ikke så mye som en blomsterkasse en gang. Men bøker har jeg. Mange bøker som stadig blir fler. Jeg mistenker at jeg heller ville hatt et bibliotek enn en hage - bytter lett luking og graving mot kvalitetstid mellom to permer. Som dette fra den geniale bloggen Bookshelf Porn.
Det finnes mange ting å tenke på når det gjelder bokhyller. Du må først og fremst ha plass til dem. Noe som ikke er bare bare når du bor på 54 kvm. Det krever en viss veggplass nesten uansett hvilken løsning du velger. Siden jeg er på utkikk etter ny leilighet om dagen er det avgjørende at jeg får plass til bokhyllene mine - ikke bare de jeg har per nå, men også noen nye. Jeg har nemlig ikke plass til flere bøker i de hyllene jeg har nå. Minst en lang vegg må jeg ha. Noe som heller ikke er en selvfølge i de 60 (forhåpentligvis +) kvadratmetrene jeg har tenkt til å oppgradere til.

Bokhyllene mine Her er hyllene jeg har i dag - pluss denne døråpningen som egentlig fører inn til naboens kjøkken. (Ser du nøye etter har jeg vært sjarmerende unøyaktig når jeg snekret de hyllene):

Photobucket


Jeg liker Billyhyllene som jeg oppbevarer brorparten av bøkene mine i, faktisk har jeg levd med slike i over 20 år. Det begynte med svarte på slutten av 80-tallet, gikk over til bøkefargede på slutten av nittitallet (jeg hadde fullstendig dilla på bøk da...som alle andre. De sto fint til de først gule og deretter mursteinsrøde stueveggene jeg hadde på den tiden). Og nå er det altså hvitt - nok en gang som alle andre.

Det eneste som har irriterer meg med Billyhyllene er at de ikke alltid lar seg fylles med bøker på den mest optimale måte. Det hadde vært plass til en hylle til i hver av dem. Men det ville krevd at jeg var en sånn driftig en som orket å borre nye hull i dem, samt dro på Ikea for å kjøpe inn flere hyller.
Photobucket


Tydelig ganske mange centimeter å gå på i hver hylle som dere kan se.

Et annet minus er at pappen de sikkert er laget av egentlig ikke alltid tåler tyngden av bøker eller andre tunge ting man oppbevarer. Ser man på "feministhylla" kan man tydelig se at den buler nedover:


Feministhylle - lite


Jeg vet ikke om løsningen er å gå til anskaffelse av nye eller om de rett og slett kommer til å gjøre det uansett.

Når man har en del bøker er den største utfordringen hvordan du skal organisere bøkene dine i dem. Selv har jeg et system jeg har "perfeksjonert" over tiår. Et system som innebærer at romaner står alfabetisk etter forfatter. Det er stort sett enkelt å få til - selv om jeg ikke har gått bibliotekshøyskolen og derfor ikke er helt sikker på om Don De Lillo sorterer unde D eller L (nå står han under D). I de nederste, påtvungne høye hyllene, har jeg kunstbøker, fotoalbum, treningsbøker og permer. På grunn av dørhylla i midten er det selvsagt ikke fullstendig konsekvens i dette. Feks. har jeg plassert Dostojevskijs samlede i en av hyllene der. I den har jeg også poesi og drama, samt tegneseriesamlingen min.


I de to hyllene på bildet under har jeg virkelig rotet det til, men det bygger fremdeles på det vanntette systemet jeg har bygd opp over årtier. Her er romaner fra R til Å (hvor jeg har brutt noe med systemet siden jeg har plassert sekundærlitteratur om Virginia Woolf sammen med romanene hennes, det samme gjelder forøvrig Marcel Proust), den tidligere nevnte feministhylla, en hylle med reisebøker og diverse usorterbart (som Noam Chomsky og "Myter og legender" - jeg har brukt å hatt Bibelen og Koranen der også). Den smaleste hyllen inneholder faglitteratur, hovedsakelig filosofi- og litteraturvitenskapbøker. Dessuten noe psykologi og ordbøker.
Photobucket


Fordi jeg altså er på utkikk etter ny leilighet har jeg i de siste månedene prøvd å klargjøre leiligheten min for salg. Noe jeg vel strengt tatt ikke har vært så veldig flink til å gjennomføre. Men en av de tingene jeg har gjort er å pakke ned syv kasser med gjett hva? Jo, bøker! Du ser kanten av dem til høyre i bildet over.


En av disse gyldne reglene til eiendomsmeglere er jo at man skal depersonliggjøre (kanskje det snarere er snakk om å umenneskeliggjøre her - hadde ikke forundret meg, eiendomsmeglere kan man ikke stole på) leiligheten sin. Og det får meg til å lure på hva man egentlig skal gjøre med bøker.


I følge Alberto Manguels "En historie om lesning" var det for noen århundrer siden ansett som veldig uhøflig å studere andre menneskers bokhyller fordi man mente at man da trådte et annet menneskes indre for nært. Det gjelder vel litt fremdeles, bortsett fra at vi i dag har langt høyere terskel for å snoke i andre menneskers liv og levned. Man kan si en god del om et menneskes personlighet ved å titte på hvilke bøker de leser. Så skal man ta denne umenneskeliggjøringen på alvor bør man kanskje fjerne alt annet enn kunstbøker og noen få utvalgte bestselgere. Når det er sagt vil det i mitt tilfelle innebære at jeg må leie et lite lager, så jeg tar sjansen på at bøkene mine heller gir leiligheten min et snev av intelligens og klasse.

fredag 19. august 2011

Plakatene du snart ser på alles vegger

Når en leser mer enn en interiørblogg legger en raskt merke til at folk med hjem som tiltaler interiørdesignmenneskene har de samme tingene på veggene. Det er alltid sånne ting som en ikke automatisk tenker folk flest vil dekorere veggene sine med. Men det går ganske fort fra å være en særegen og kreativ idé til å være en klar indikator på at man følger med i (interiør)tiden.

En lang stund var det "Don't panic" plakatene alle hadde. Så fulgte en periode hvor merkene disse hadde etterlatt seg på veggene ble skjult av "antikke" busholdeplass plakater - som sikkert har en mer adekvat betegnelse, men det var det beste jeg fant på. Men bilde har jeg (Apartment Therapy):




Det er sikkert begrenset hvor mange sånne bussholdeplassplakater det er mulig å få tak, men hva vet jeg - en eller annen luring har sikkert begynt å produsere dem. Jeg har sett ganske mange kart på veggene i det siste også, men det er jo en klassiker.

Men jeg er ganske sikker på at jeg har funnet veggdekoren alle kommer til å ha innen kort tid, nemlig PopChartLab's taksonomiske plakater over wrestlernavn, rappere og superhelter. Jeg må innrømme at jeg syns de er fine og morsomme. Perfekt å ha på dodøra feks.





Jeg er (nesten) villig til å vedde på at vi (eh...altså de av oss som oppsøker interiørmagasiner og -blogger) kommer til å se mye til disse fremover. Så har du et brennende ønske om å være trendy vet du hva du kan gjøre. Heng dem opp på veggen din fortere enn svint. Så kan du føle deg som en trendsetter når plakatene dukker opp i alle hippe hjem med respekt for seg selv.

Selv tror jeg heller jeg skal gjennomføre planen min om endelig å skaffe meg en kinesisk kommunist-propaganda plakat. Siden jeg er så sjarmerende elitistisk:


torsdag 18. august 2011

The Selby - Sånn interiørblogger burde se ut

Siden jeg snakket stygt om interiørblogger generelt i forrige innlegg kan jeg vise meg fra en mer Polyannaaktig side og snakke pent om en. The Selby er en fotoblogg som stort sett viser folk i hjemmene sine eller på arbeidsstedene. Vi snakker ikke om amerikansk arbeiderklasse når vi snakker "folk" her. Det handler stort sett om folk som arbeider i kreative yrker, hipstere og livsnytere med store formuer. Men fine hjem har de (stort sett). Det vil si "fine hjem" fordi de har særpreg, av og til er smårotete og kaotiske og ikke ligner på de hjemmene man ser i interiørmagasiner.

I hjemmene du ser på The Selby finner du ikke ti like kurver, med vakker patina, som på centimeteren passer inne i hyllene. Du kan heller studere deg frem til den skoesken som bare ble dyttet inn i bokhylla fordi det var det eneste du hadde for hånden til å lagre kvitteringene dine i. Sånn som virkelige folk gjør med andre ord.

Man får en følelse av å titte inn i personligheten til Albert og Gillian Maysles. Hjemmet deres i Harlem ser ut som et sted hvor disse to har levd et bra liv sammen og hvor det meste ligger til rette for en komfortable tilværelse med god mat, gode bøker og godt selskap:





Todd Selby er flink til å ta bilder og bildene taler for seg selv. Han tar ikke for seg rom for rom på noe systematisk vis. Kikkerlysten min blir aldri tilfredsstilt - "la meg se soverommet!". Han fotograferer det han finner interessant. Som den flyvende katten til Nicki Bidder og Anton Aunders:


Eller flyttekassene til Michael Stipe og samboeren Thomas Dozol:

Jeg kunne tenke meg å se flere slike blogger. Vet du om en blir jeg glad hvis du forteller meg om den. Selvsagt ville jeg helst laget en slik selv. Bare med vanlige folk.


Det finnes for mange interiørblogger i verden

Derfor starter jeg en ny. Fordi problemet ikke egentlig er at det er for mange av dem, men at de er så dørgende kjedelige.

Men jeg kan - med hånden på hjertet - garantere at den ikke kommer til å inneholde bilder av det perfekte, hvite hjemmet mitt, ingen pene barn som lager cupcakes eller makroner eller crappy håndarbeidsprosjekter. Jeg håper den skal inneholde noe annet enn det jeg vanligvis finner i norske interiørblogger. (Og med ett ble dette ambisiøst - og bare tiden kan vise om jeg overhode er i stand til å gjennomføre det). Ett enslig innlegg skaper ingen blogg.

Hjemmet mitt glitrer ikke overhode. Jeg eier den minst fotogene hunden i verden og bor sammen med en datter som ikke for alt i verden vil smile pent inn i kamera mens vi limer vatrede etiketter på det hjemmelagde plommesyltetøyet vårt.

Jeg bor ikke i hus med hage. Jeg bor i en altfor liten leilighet med altfor mange ting. Jeg er ikke flink til å vaske og leser heller en bok enn å rydde i kjøkkenskapene eller å lage vakre tablåer av nydelig rustikke loppemarkedsfunn.

Men jeg liker interiør og jeg liker å se hvordan folk velger å bo.

Dessuten har jeg blogget om alvorlige ting før, gått lei, men fått lyst til å blogge igjen. Om noe som strengt tatt ikke krever så mye av noen av oss. Så lenge vi har et sted å sove, spise, elske, dusje, lese, tenke, sløve - vel, så har vi vel det vi trenger i livet - interiørmessig sett. Likevel liker jeg å omgi meg med en bestemt estetikk. Jeg liker ikke like godt å omgi meg med hybelkaniner, men det skal jeg skrive mer om en annen dag.

Siden det bør være bilder i en interiørblogg poster jeg et bilde av hunden min: Timo (som ikke har noe med interiør å gjøre overhode. Dette starter riktig bra ikke sant? )





 

Hybelkaniner Copyright © 2011 -- Template created by O Pregador -- Powered by Blogger